Passion for fliser
På midten av 1850-tallet startet en ny interiørmote i Europa trolig med opprinnelse i de arabiske landene; franske sementfliser. Også kalt marokkanske fliser, fant veien til verdensutstillingene i London, fasjonable hjem og de nye kjøpesentrene. På 1950-tallet ble flisene regnet som «bestemorsprodukter» som tok for lang tid å lage. Masseproduksjonen og de nye materialene, som linoleum og vinyl, overtok. I 2006/2007 svingte interiørpendelen igjen, og et fliseeventyr i Moss startet med direkte linjer ned til de gamle produksjonsstedene og med den samme teknikken som på 1850-tallet der mønsteret ble «støpt» inn i overflaten: dette var starten på Ulfven!
- Vi er nok nostalgiske av natur begge to, og må ha et hjerte i det vi gjør. Vi kunne aldri laget varmepumper. Det er ikke nok å bare tjene penger på noe, for oss handler dette om tradisjon, kvalitet og å være hands-on på alle produktene. Vi er nede på fabrikkene i Vietnam, Syd-Spania og Marokko og plukker farger og mønster til de over 100 seriene våre, smiler Vibeke Mork Sandersen der hun sitter på det store kjøkkenet i den gamle sveitservillaen med navnet Ulfven i Moss, derav navnet på firmaet: Inspired by Ulfven. Hun og mannen kom opp med ideen Ulfven fliser for 5 år siden, først som en hobby da de lette etter fliser til huset de skulle pusse opp. Deretter forsøkte de seg med noen importerte paller, og snart økte distribusjonen. En stund importerte de også møbler som en test, men Ulfven har nå landet på en ren linje: naturstein. Det var Vibeke som drev firmaet den første perioden. For to år siden ansatte hun mannen sin, og omsetningen øker ennå. I dag finner du flisene, med navn som Blåklokke, Loire, Jazz, Hektagon, Sophie og Tidemand, i mange norske hjem, samt steder som hos Finn Schjøll og de Historiske hoteller.
- Jeg så at hun jobbet 14 timer i døgnet 7 dager i uken, og skjønte at vi måtte hoppe sammen for at dette skulle fortsette, selv om hun sa at hun ikke kunne lønne meg den første tiden, ler Vibekes ektemann, Ole Petter Mork Sandersen, og serverer kaffe mens han legger til: - Det tar lang tid å bygge opp et firma, og jeg kan love deg at er det en mulighet for at noe skal gå galt et sted, så går det galt. Gründere har stort sett fortjent hver krone de tjener. I dag kan vi ta ut lønn, men verdien ligger like mye i det å ha det godt og bestemme arbeidsdagen selv. Nå går det rundt og vi sover godt på natten. Heldigvis har Vibeke en teft for trender før de kommer. Jeg husker vi så på noen marmorfliser i Paris, og du sa at dette må vi starte med. Jeg trodde du var sprø, og mente det var kjempeharry. Men vi tok inn marmorfliser fra Carrara i Italia, en hvit marmor klassifisert B+ (Skalaen er fra a til f, red.). Og i år er det vår bestselger.
- Vi bodde i Oslo, men begge er vokst opp i Østfold. Selvsagt drømte vi om en villa på Nordstrand, men da jeg så dette huset til salgs, husket jeg hvilket drømmested Festestranda var i barndommen. Vi hadde en grunnleggende idé om å skape vår egen arbeidsplass her i Moss, og slippe pendlingen til Oslo. Hele huset hadde stått stille interiørmessig siden 1970-tallet. De to siste årene har vi hentet frem igjen det opprinnelige panelet som er 100 år gammel og satt inn nye, men identiske vinduer. Alle takene inne var dekket med duker. Vi tok en kniv og skar et hull, og under skjulte det seg to originale rosetter, peker Vibeke på taket der en prismekrone, arvet fra hennes besteforeldre på Nordstrand, nå henger. Stukkatur er en fin kontrast til veggene som er malt med Cape Town FR1025, fra Fargerike. Gråfargen tas opp i nabostuen i en brokadetapet fra Sandberg.
- Fruen har mast om en bokhylle i fem år, det tok meg noen kvelder over tre måneder å endelig bygge den, smiler Ole Petter og peker på en hjemmesnekret og listet bokhylle bak sofaen trukket om i et stoff fra en butikk på Grønland. Tre Arne Jakobsen stoler er kjøpt inn i fjor. Et piano er et annet arvegods. Både Vibeke og Ole Petter synger i hvert sitt kor, og flere instrumenter henger på veggen. Et bilde av Moss-kunstneren Lars Løken viser hans typiske jenter i kjoler i bevegelse. På verandaen ut mot hagen står et av statmentproduktene til Ulfven: et bord dekket med Zelligefliser fra Marokko.
- For meg er det viktig med historie, varighet, kvalitet, originalitet og tradisjon. Vi har arvet møbler, funnet ting på finn.no og supplert med noen designobjekter, som den nye lampen Random light der fra Mooi hos Illums. Men vi skal leve her og ha plass til å bo, slår Vibeke fast.
Vi har snakket lenge på kjøkkenet, hjerte i huset, malt i en spesialblanding fra Jotun nær opp til den opprinnelige grønnfargen de fant på et panel under flere lag. To Hay-stoler er også svakt grønne. Ole Petter forklarer fargen: - Tidligere var det dyrt med farget maling da den ble blandet for hånd. Rød var billig, derfor har vi så mange røde låver. Blått var dyrt. Ofte blandet man litt fosfor i hvitmalingen, og fikk denne grønntonen.
På bordet ligger to marmorfliser fra Carrara med tre røde epler på. Selv sitter jeg på en gammel arvet Budalsstol. I hjørnet ruver en kakkelovn fra Eskilstuna, laget av Carl Fritzelund i 1850. I kjelleren står ennå den gamle brødovnen.
Himmelsengen og Biedermeierstolen og speilet er fra Toppen Bechs nå solgte landsted, Oakhill. Vi kikker ut på verandaen som en gang skal bli en glassveranda med vinduene som ble skiftet ut. Nå er den dekket av takpapp fra 1970-tallet. Vi ender til slutt på guttenes rom og en sovealkove malt i fargen New York FR1024.
- Vi er opptatt av at her inne er det gutta som bestemmer, og ikke oss, som nok er litt preget av å være i en bransje med stadig skiftende moter og følelsen av å aldri være helt fornøyd. En kveld jeg satt i sengen her med minstemann så han på veggen og sa: «Mamma, den legoplakaten er egentlig det fineste i hele huset!», ler Vibeke.